MRKH Updated.

Hei det har vrt ganske lenge siden jeg har blogget n, og det har skjedd ganske mye siden jeg blogget sist!

Jeg har ftt P-Piller
Som dere vet s har jeg ikke bldninger, men jeg har fortsatt egglsninger og kramper rundt eggstokkene mine, og de er like vonde for meg som for andre.
S jeg har ftt meg P-piller, for regulere slik at jeg er forberedt og ikke har s uregel rytme. S jeg tar det i en mned og venter 7 dager ogs begynner jeg p neste runde.
Og det fr meg til fle meg normal, og det hjelper p selvtillitten.

Jeg har droppet ut av skolen
Jeg har ikke klart jobbe meg igjenom skolen, og sliter desverre nr det kommer til motivasjon, som jeg prver jobbe med! Det er ikke s enkelt som man skulle trodd siden jeg fr tilbakefall heletiden, men man kan jo ikke vre perfekt. Men ingen andre enn megselv kan hjelpe meg!

Jeg har mistet kontakten med en del mennesker
S jeg har mistet endel venner, eller de har p en mte forsvunnet ut av mine kretser. S jeg snakker ikke s mye med dem.
Jeg har blitt singel, Men det kan jeg ikke gjre s mye med. Men hvis jeg kan si det s har det delagt selvtillitten min ganske mye siden jeg er ganske ustabil.
Helt rlig s er det kanskje like greit at jeg har mistet kontakten med disse menneskene, fordi de ikke gjorde meg noe godt.




Ganske mange ganger n s har flere folk komt til meg for snakke om at de vil vre gravide, eller har blitt det uten lyst eller vilje, Og jeg fler at de gjr det med vilje. Men det er ikke sikkert de gjr det.Selv om en av dem gjorde det bevist for dytte meg ned i mkka. (Tusen takk for det liksom)

Det er fortsatt et srbart tema for meg selv om det har gtt 2 r siden jeg har ftt diagnosen >mrkh<

Jeg har snakket med folk som mener at det er en bra ting, og folk som mener at det er en drlig ting. Og de som mener det er guds vilje, og de som mener at det er satans verk. Og den som topper kaka er; At jeg er noe som kan brukes for tilfredsstille menn. Ogs det jeg hrer mest: Du kan bare adoptere. Den setningen misliker jeg sterkt, og jeg vil helst ikke at folk sier det til meg. fordi de fr det til hres s enkelt ut. Som om det er no big deal, alle kan jo adoptere.

Jeg tror faktisk det at jeg ikke kan ha barn, gjr at folk tar et forhold med meg mindre serist (Ikke bevist), som om det ikke er en big deal, fordi jeg bare er noe midlertidig. Det er ingen som har sagt det, men det ligger i bakhodet mitt og dirrer. Du har p en mte den flelsen av at du ikke er verdig nok til vre sammen med noen, fordi du delegger for partneren. Hvis ikke det har noe si for partneren, s tror jeg at jeg backer ut fordi jeg tror det er en stor greie. eller fordi jeg gjr det strre enn det det er.

Jeg har egentlig lovt megselv ikke snakke s mye om slike ting snn at jeg ikke sitter her og bruker tid p fordye altsammen, jeg fler at det er for tidlig for meg tenke p alt dette, det er p feil tidspunkt, jeg m f meg utdanning, jeg burde gjre meg klar til komme meg ut av huset, bare vre med folk og ta ting som det kommer. Jeg burde ikke sitte her og bli sur for at andre har det greit og bra. Men man ender jo opp med gjre det alikevel!

Jeg vil veldig gjerne snakke med noen andre som har MRKH, som faktisk er fra norge! S jeg skulle gjerne hatt kontakt, hvis det var nsket. bare send meg en melding!

Underbevisstheten

Jeg gr til en snn helsekost og ho som eier denne butikken har en maskin som leser av signaler og energier som kommer ifra kroppen og balanserer og litt forskjellig. Den sier ogs ting som ligger i underbevisstheten, og jeg ba om ho kunne sende meg det som hadde komt opp denne timen som jeg hadde sist.

Sorry for at jeg ikke skriver s mye men jeg har mye p hjertet og jeg orker egentlig ikke s mye, jeg er bare sliten og lei rettogslett.

-Men hvis noen har noen MRKH relaterte sprsml s m dere bare spr. Send meg en melding eller i kommentar boksen.

16.08.2012

Hei hei, Jeg har ikke blogget s fryktelig i det siste, har begynt p skolen igjen og har vrt endel steder. Det gr jo forsvidt ganske greit, men jeg m si at jeg bare har blitt mer sliten av den lange ferien. hele denne ferien s har jeg bare lagt mer og mer merke til hvor viktig det er for folk skape en famile, og hvordan det blir dytta litt p meg, det er liksom som et slags press til at jeg m f et barn. Og jeg blir ganske lei av det. Og at jeg m gjre det kjempe bra p skolen og begynne p universitet. Det kommer ikke til skje, jeg skal jo ikke ha en famile, s jeg trenger ikke en fancy jobb. Ogs syntes jeg veldig synd p megselv, og overspiser heletiden ogs sitter jeg der bare som en potet og spiller spill dag in og dag ut og lever livet i en helt annen verden fordi alt er s mye bedre der, og jeg vet at jeg ikke er den eneste som har det slik.

Jeg er litt irritert p folk, som alltid. De lar meg ikke vre ifred, eller de tar ikke hintet, det er ikke det at jeg har begynt hate dem eller ikke liker dem lenger, jeg orker bare ikke snakke med allesammen. Det er faktisk ganske slitsomt mtte svare folk p mobilen heletiden. "h hva skal du idag skal vi finne p noe." Ogs etterp "Hallo du gjr ingenting du kan likegjerne komme ut" Og jeg blir bare s lei. Ogs tror alle at jeg har det perfekte liv der jeg lever med alt som er s gy p en blomstereng osv. Og jeg har hrt det s mange ganger i sommer "Det er jo ikke akkurat som om du forstr hvordan jeg har det, Det er jo ingenting galt med deg"
Nei jeg er bare veldig sliten. Kanskje for sliten, men jeg skal ikke gjre noe dumt helt enda.

"Mammablogger" og klaging.

Jeg tror bare jeg er dritt lei, av se mammablogger. Gullungen min her og ungen min der og s ste de er!
Jeg har jo egentlig lagd denne bloggen for noe "Selvterapi" P en mte, eller bare for informere folk om dette syndromet or what so ever. Men jeg syns det er vanskelig bare logge p blogg, eller bare vre p selve nettsiden fordi det er s mange mammablogger, alts de skal f lov til blogge fingrene av seg, men for meg s kjennes det ut som om de sparker meg i trynet med metalsko. Og jeg kommer nok ikke til vre s veldig aktiv, fordi at jeg har en "Syntes synd p megselv" periode.

Det er ikke det at jeg hater gravide folk eller bebier. Jeg bare hater at jeg aldri kommer til oppleve det p samme mten, eller at det kommer til bli et strev for oppn det.
Ogs hater jeg forresten folk som klager over sexlivet dems til meg, eller ops jeg har blitt gravid, hva skal jeg gjre? De vet svarene selv, men ringer/snakker med meg alikevell. Og jeg gidder ikke engang minne dem p det at jeg ikke har noe svar.

Alts sex er, ja et problem for meg. Siden jeg m jo dillatere for at jeg skal kunne f en "Fungerende" skjede. Og hvis noen klager over at sex er vondt for dem, som allerede har en dyp nok eller stor nok skjede. s blir jeg litt sur fordi jeg har snart brukt ett r p fikse det her og det gr jo greit, men tar jo tid, og det er ikke dypere men mere fleksibelt enn det var fr. og ja det er smertefult.
Generelt sett, er jeg bare lei av alt og alle tenker jeg.

Dessuten s syns folk at jeg er en nymfoman, eller at jeg tafser p megselv for ofte. "Ja beklager da, hvordan skal jeg ellers f den skjeden jeg vil ha?" Herregud. Teite mennesker, vil se dem falle eller tryne elns. Fordi jeg har litt skadefryd.

Og jeg er lei av folk som sier "Ja jeg forstr" Jammen gjr du det? nei, de hrte ikke etter engang. Jeg syns ikke folk fortjener si "Jeg forstr" ogs begynne fortelle om segselv, bare plis hopp ned fra en klippe. Da hadde jeg blitt glad. Takk.

Det er ikke det at jeg er den eneste, men det er bare 5 jenter ifra hvert r (de som er fdt i 94,93,92 osv +/-) Og de er alle ganske anonyme, s jeg har ikke peiling p hvor de er eller hvem de er. S jeg fler meg ganske alene. Men jo jeg vet at de finnes, og de Har det ikke greit de heller og hvis de har ftt diagnosen tidlig. Som meg, s vet jeg at det bare blir vanskeligere for dem akseptere at de ikke kan ha barn og at de m lage sin egen skjede, eller opperere eller at de bare kommer til slite generelt sett. Og jeg er en barnslig person som syntes alt blir urettferdig.

Jeg har insett alt som er galt, og jeg skjnner hva som er galt, og jeg skjnner hvorfor det er galt. Men jeg klarer bare ikke jobbe megselv ut av det fordi det er en ond sirkel.



Livet er en dritt.



Dear MRKH.

Jeg har ikke skrevet dette, jeg fant det i en blogg. Og jeg syntes det var veldig inspirerende s jeg ville veldig gjerne dele det.

"Dear MRKH,

For almost 8 years, you have robbed me. You've robbed me of being a normal teenage girl, awaiting her first period. You've robbed me of a normal sex life. You've robbed me of feeling good about my body. You've robbed me of some innocence. You've robbed me of being complete.

I remember being told the summer I turned 16 that I would surely start my period. Instead, my 12 year old sister did.

When I was diagnosed, I felt like my world was done and I'd been punched in the stomach. I would never carry a child in my womb. You took that from me. You had no right to do that. But you did.

Too many days and nights I have cried more tears than I thought my body would contain. I had to endure a surgery to remove ovaries, a surgery that I found out later wasn't even necessary. That's your doing.

I had to take hormone pills that made me gain weight and suffer other side effects. Because of you, I didn't even develop breasts properly and I endured a lot of teasing in high school for that. I also remember being embarrassed each time a friend asked to borrow a pad or tampon and I'd have to tell them I didn't have one. Then the questions would flow, questions I didn't want to answer at 17.

I had to use dilators to increase vaginal length in order to have a sex life. The mortification I felt each time I used them was beyond intense. I was such a prude at the age of 17, and I was forced in to letting all that go.

When I met Jeremy, I thought I had no right to be with him. I couldn't give him the children he deserves. We are going to endure the long journey of adoption. I'm sure heartache lies ahead with that.

When my sister was pregnant and had her baby, because of you, MRKH, I was not able to celebrate with her.

I'm sick of giving you this kind of power over me. You sure don't deserve it and I'm done being your victim.

MRKH, you might have destroyed, and you did for a while. But you didn't count on my meeting such incredible women who are dealing with you. You didn't count on my getting support from them and moving away from the pain you have given you.

I bet you didn't expect that one day I would stand up, gather my strength and say, MRKH, you made me stronger.

But you did. I won't let MRKH have a power over me any longer. MRKH will not define who I am, but I'll let you know how you can fit in my life.

I'm not going to beat myself up over feeling like I'm not enough for my husband. Because the truth is he's lucky to have me, just as much as I'm lucky to have him.

The child for me is waiting out there and MRKH will not make me feel like I can't be a mother. Because when that time comes, and the papers are signed and that child is in my arms, calling me mom, I'll be the best damn mother there ever was.

And you can't rob me of that, MRKH. You will NEVER rob me of another moment again.

I've been a victim of you for too long that's over. I don't need a cervix, uterus or ovaries to know that I am 100% woman and that I am not only a woman, I am an amazing, strong woman.

Because I am, amazing and strong, that is. It took me a long time to see that, but I am. And when I look at the other MRKH women I know, I see in them strength, power, resilience, beauty, courage, inspiration.

And when they look at me, they see the same, now it's time for me to see it.

MRKH, I hope you enjoyed the power you have wrongfully received these past few years. Because that's over, you've been taken over, they way you took me over."

Past now and future.

Jeg har vrt hos legen for be om hjelp, jeg klarer ikke holde meg i et stabilt humr lenger, og det blir slitsomt for ikke bare meg men andre ogs. S jeg holder meg hjemme, jeg har og mistet lysten til spise, som suger fordi det pleier hjelpe nr jeg spiser noe, spising er en trst penmte. Jeg har prvd se p en haug med mat programmer, men det funker bare ikke. Jeg lager noe som jeg elsker og sitter bare der ser og lukter p det, jeg kjenner at jeg fr vann i munnen men jeg klarer bare ikke ta tak i maten og spise den. Jeg skjnner ikke helt hva som stopper meg.

Legen har bedt meg om skrive ned det jeg sliter med og jeg klarer ikke begynne med skrive. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjre med alt dette det blir litt for mye fler jeg.Det er ikke bare syndromet jeg sliter med desverre, og hvis ikke jeg skriver dette "brevet" til legen, s kommer noen til fortelle alt til mamma, og jeg hper virkelig ikke at det skjer, hun er den siste som burde f vite noe av noenting egentlig, hun sliter med sitt eget og jeg vil ikke putte det p henne. Jeg fler meg litt fortapt, jeg trenger litt hjelp med f skrevet alt dette, og jeg "m" skrive alt. Selflgelig han gjr det for mitt eget beste, men det er veldig vanskelig putte ord p ting og jeg har egentlig ikke lyst fordi jeg fler at jeg bare kan tulle megselv ut av dette, som jeg alltid har gjort men det funker ikke lenger.

Helt rlig s har jeg ikke lyst til si noe til legen i det heletatt, jeg fler ikke at det er riktig eller jeg bare liker ikke at folk vet for mye, det er bare ubehagelig. Og jeg skjnner ikke hvordan han kan hjelpe meg heller, han er jo ikke psykolog men det beste jeg fr tak i akkurat n og han har lyst til prve og hjelpe.
Jeg er litt usikker p alt det her, jeg har ca en og en halv uke p f skrevet alt sammen, og jeg fler at jeg burde begynne snart s jeg ikke sniker meg unna dette, det kommer bare til gi mere problemer hvis mamma fr vite noenting.
Jeg klarer ikke helt sette ord p tingene jeg skal skrive, det er litt vanskelig.

Hvis noen har noe rd eller noenting s vil jeg gjerne hre.
PsychoWarriors@hotmail.com / eller en kommentar.

The surgery.

S, n er det ett r siden jeg oppererte (Og sikkert en mned og noe dager osv). Og jeg tenkte jeg skulle skrive litt om operasjonen, og hvordan den var ogsnt. Jeg syns det var en opplevelse.

S rett fr pske s fikk jeg en time hos spessialist i Oslo. Det var to spessialister jeg snakket med, han ene var snn st koslig, mens han andre var snn seris og alt slik.
Han som skulle opperere meg ville egentlig ikke opperere fordi han mente at jeg ikke var klar for operasjonen, s ble jeg s seris at nesten ynene trillte ut med trene. Jeg mener nr du har venta i 3 r, og endelig fr sjangsen og de sier nei? Men selflgelig det er en annen mte gjre dette selv p, men jeg var jo ikke klar over det.
Dagen etter skulle jeg ha underskelse, og jeg ble bedt om gjre meg klar til bli satt i narkose, de stilte en haug med sprsml om jeg har gjort dette fr osv. Nei det var frste gang jeg fikk narkose.
Jeg ble satt i narkose av noen leger, det tok lenger tid enn det skulle fr jeg sovna s jeg begynte snakke ganske mye snn "Ja og blabla" Og jeg prvde stille et sprsml men sovnet fr jeg fikk svar. Nr jeg vknet s var det bare mye blod overalt og jeg skjnte ingenting, og jeg flte meg bare lett etter narkosen s jeg skjnte ingenting. Men joda han fikk fikset alt det her mens jeg l i narkosen. Og jeg m si det var ikke s vondt som en skulle trodd, men det var sikkert bare fordi jeg var s lykkelig.

Jeg ble skrevet inn p sykehuset hjemme, og skulle bli satt i narkose for bytte noe "Tamponger" som jeg ikke kunne gjre selv, og siden legen min her hjemme var p pskeferie, s hadde jeg forskjellige leger hver gang. Og jeg tviler p at de viste helt hva de gjorde. Men Jaja, hvem andre skulle jeg stole p. Jeg ble satt i narkose hver dag de frste dagene, etterhvert annen hver dag. Og siste gang hadde jeg lystgass eller lattergass, det var en ekkel opplevelse.
Det var egentlig ikke s vondt, jeg slutta ganske tidlig med smertestiller siden hvis man ikke vil ha vondt s har man ikke det. Men jeg hadde problemer med forstoppelse, siden alt ligger s nrme hverandre osv. Og det var smertefult og ubehagelig. Jeg hper aldri skjer igjen.

Men snn serist, Jeg er veldig takknemlig for operasjonen.
Ogs hadde legen min her hjemme en veldig gy mte forklare vaginaen til kvinner; "Den er som en plastikpose, den kan utvide seg og trekke seg sammen."

Jeg har mtt mange hyggelige leger, spist mye gy middag p sykehuset og blitt kjent med sykepleierne Det var en opplevelse.

Other people.

Det er vanskelig for andre mennesker forst hvorfor jeg blir s sur i noen tilfeller, og hvordan jeg klarer ikke bry meg om forskjellige ting, og hva grunner er til at jeg gjr det og gjr snn og alt.

Hvis jeg hadde fortalt dem noenting, av hva som egentlig skjer oppe i hodet mitt, hadde dekanskje bare gjort som de fleste, begynne snakke om segselv. Men de hadde skjnt at ting som har med meg gjre gir litt mer mening.
Jeg har ikke sagt det til s mange, siden det er ingen vits. Hvorfor skal noen vite dette?
Joda det er greit hvis folk vet alikevell, siden da skjnner de hvorfor jeg gjr som jeg gjr, hvorfor jeg blir s sur og gretten i naturfags timene (Vi har om det reproduktive systemet) og hvorfor jeg ikke liker gravide kvinner.
Alts nr folk gnir det inn s himla mye s kan jeg bli utrolig aggresiv og stenger alt og alle ute. Og angriper hvis noen prver trenge seg inn i den verdenen jeg sitter i akkurat der og da. Da bitcher jeg som oftest mot de svakeste eller de jeg er mest glad i. De jeg fler at jeg kan angripe, men angrer etterp. Det er sikkert fordi jeg egentlig vil at de skal forst men de gjr det ikke.

Jeg skulle egentlig nske at jeg kunne vist dem bloggen av og til, bare for at de skulle kunne f tatt en liten titt inn i hodet mitt. Snn at de forstr meg litt mer, som jeg skulle nske jeg kunne forst dem mer. Men mennesker er et mysterie.
Jeg tror alle sliter, alle har en grunn til at de hater forskjellige ting og at de gjr forskjellige ting. Kanskje ikke andre forstr denne grunnen, men da er det fordi de ikke har satt seg inn i den!

Hva med deg, er det noe du hater?

Other ways.

For oss som ikke kan f, finnes det andre muligheter! Her er det litt om disse mulighetene.

- En transplantasjon i fremtiden kan vre mulig. Men det er fortsatt usikkert, og vil nok koste en god del penger.
- Adopsjon. Den enkleste muligheten.
- Surrogat. Den dyreste, og mes kompliserte muligheten.

Mange ville sagt til meg at jeg bare burde adoptere. Men i fremtiden kunne jeg nok tenke meg kunne ha ftt et barn med samme gener (Og slikt) som meg og min partner. Da ville en transplantasjon, eller Surrogat vrt en mulighet jeg ville tatt.

Transplantasjon;
Det er enda ikke prvd ut s det fungerer p mennesker. Jeg har allerede tatt dette temaet opp i inlegget "A swedish lady"Kroppen kan stte ut organet siden det aldri har vrt der fr osv.
Min mor har sagt at jeg kan f hennes livmor, men jeg er ikke sikker p om jeg skal takke ja eller nei siden det er s liten sjangs for at det vil fungere.

Adopsjon;
vil vre min siste utvei hvis jeg virkelig vil ha et barn.

Surrogat;
Surrogat er en komplisert greie, de gjr det p dyr hele tiden for skape det beste avkom.
hos mennesker er surrogat bare dyrt og ikke helt lovlig. I Norge ville det kostet ca en halv million. Eller kanskje mer. Og Surrogat moren kunne ha beholdt ungen selv om nsket. Som hadde vrt penger tapt osv.
Det man gjr er plante egget til en annen kvinne inn i surrogat morens livmor. Og da vil hun bre p denne kvinnens foster. Og som alle andre svangerskap s er det en sjangs for at det ikke gr.


A Swedish lady.

Sara er en av mange som lider av mrkh. Som alle andre er hun desperat etter kunne f et barn.
Derfor skal hun kanskje prve seg p en transplantasjon av uterus og det manglende ho trenger.
Sara blir en slags prvekanin.
Selv om over 2000 andre kvinner har prvd dette fr henne.
Det som ofte skjer er at kroppen vil stte ut di nye organene som kommer inn i kroppen. Og det har skjedd med de fleste transplantasjonene.
De har prvd disse ekspirimentene p dyr. Og det har gtt vellykket. Dyrene har kunnet ftt et normalt og friskt avkom.

Sara fr disse organene fra sin mor, hvis det skjer noe.
Det er snart n et r siden denne nyheten kom ut, og i flge denne nyheten s skulle de kanskje prve i r. Og jeg er veldig spent!

Moren fortalte at hun ville donere bort sin livmor, til hennes 25 r gamle datter Sara som bor i stockholm. Hvis Sara blir valgt for prosedyren og det fungerer, vil eggene hennes bli befruktet og forhpentligvis vil alt g bra!

Jeg hadde nok takket nei til denne muligheten, jeg er fortsatt for ung.
Og det finnes mange andre muligheter for oss som ikke kan f!

Les mer i arkivet Mai 2013 Desember 2012 August 2012
hits